De tre spontanabortene…

Som de fleste nå har fått med dere var vi så uheldige å miste tre ganger før spiren endelig satt denne gangen. Jeg har tenkt meg nøye om før jeg valgte å være så «åpen» om dette. Og litt av grunnen til at valget falt på å faktisk legge alle kortene på bordet var av flere grunner… Det ene er at man blir lei og sliten av å gå å holde slike ting for seg selv. Rett og slett fordi det er en psykisk påkjenning og det er hendelser som har preget oss. Man blir sliten av å sette på en maske og late som alt er greit og at alt er perfekt. En annen grunn er at da det skjedde oss følte vi oss så UTROLIG alene, og vi følte det var ufattelig urettferdig at dette hadde skjedd oss. Vi viste ikke at det var vanlig, og det er nettopp derfor jeg er så åpen om dette. Fordi jeg håper virkelig, og trur at vår historie kan være til hjelp for andre i samme situasjon. Og jeg har alt merket at jeg har gjort et godt valg. Mailer og kommentarer har rullet inn, både av personer som selv akkurat har mistet, som sliter med å få barn eller av andre årsaker har sendt en mail for å fortelle sin historie. Og jeg har grått mange ganger, rett og slett fordi for meg er det godt å se at det faktisk er mange i samme situasjon. Og selvom ting kan se utrolig håpløst ut og perioder er så mørke at man helst har lyst til å bare grave seg ned, så er det håp og for oss er vi overlykkelige over å ha klart det!

Mange tenker kanskje at jeg er så åpen om dette for å så sympati og medfølelse men slik er det IKKE. Vi valgte å fortelle familie og venner om dette da alt skjedde, så sympati og medfølelse har vi fått i fleng og i bøtter og spann. Men vi velger å være åpen av dette fordi vi føler det er rett for oss å gjøre nå, for å slipp å holde på dette mer, og for å kunne sette et såpass «tabu» tema mer i lyset – og ikke minst kanskje kunne hjelpe andre i samme situasjon.

1. spontanabort november 2010
(4+5 uker på vei)

Første gangen det skjedde fikk jeg sjokk og jeg brøt sammen i gråt og fortvilelse. Jeg følte meg så utrolig unormal og jeg kunne ikke skjønne at dette hadde skjedd oss. Jeg leste litt rundt og fant jo fort ut at spontanaborter er VELDIG vanlig og de fleste opplever dem en gang i livet, mange uten at de er klar over det. Naturen gikk sin gang og kroppen ordnet opp selv, og vi kom oss relativt raskt over «sjokket» og kom oss på beina igjen. Dette skjedde i november 2010 – og jeg var 4+5 da jeg mistet – mer om denne hendelelsen har jeg nå lagt HER for de som vil lese mer av det jeg skrev på den lukkede bloggen da dette skjedde (de nyeste innleggene ligger først – så start «nederst»).

2. spontanabortfebruar 2011
(9+2 uker på vei. Blødninger mange uker før)

Veneflon før jeg skulle inn til operasjon.

Jeg ble gravid raskt og i januar 2011 var testen nok en gang positiv – utrolig nok. Blandede følelser uten tvil. En blanding av redsel og glede og alt på en gang. Det var vanskelig å glede seg og prøve å slappe av, men vi prøvde å trøste oss med at «det kan vel ikke skje to ganger?»… Men der tok vi feil. Blødningene startet i uke 6 og fortsatte i mange, mange, mange uker. Ukentlige ultralyder viste desverre ikke helt ting som det skulle. Selvom vi så hjerteslag og en liten spire som hadde et hjerte som slo, så tilsa desverre veksten noe annet. Hver uke ble jeg «satt tilbake» i termin, og vi viste at dette ikke stemte – rett og slett fordi vi viste når det hadde skjedd – SAMT at en graviditetstest kan jo ikke være positiv FØR man har blitt gravid, og jeg hadde jo testet tidlig. Etter mange, lange uker med ufattelig mange, svingende følelser hvor ting gikk veldig opp og ned fikk vi beskjeden om at hjertet hadde sluttet å slå. En blanding av sorg og lettelse. Flere uker med konstant bekymring og beskjeder som var motsatte av hverandre hele tiden gjorde at akkurat da var det bare godt å være ferdig. Jeg var utmattet og Magnus var ekstremt bekymret for meg, fordi kroppen min reagerte med å bli «dårlig» da dette skjedde. Jeg mistet fargen i huden, ble «grå» og var rett og slett veldig langt nede.

Denne gangen ordnet ikke kroppen opp selv og jeg ble lagt i narkose og måtte ha utskrapning. Jeg orket ikke mer, så var veldig glad for at det ble gjort på denne måten og at jeg slapp å få tabletter å «gjøre det hjemme».

Og etter dette fortsatte nede perioden… Vinteren og våren 2011 ble en veldig lang, og tung tid og det slet vanvittig mye på ekteskapet og derfor valgte vi å ikke prøve på nytt med en gang. Jeg trengte å komme meg på beina igjen. Dette var den 2. spontanaborten, og det ble konstantert da jeg var 9+2 på vei, og skjedde i februar 2011. Innleggene ligger nå HER dersom dere vil lese mer (de nyeste innleggene ligger først – så start «nederst»).

3. spontanabortseptember 2011
(6+3 uker på vei)

Det har blitt en del graviditetstester opp igjennom.

Vi valgte å jobbe med det livet vi hadde, med ekteskapet og med Thea. Vi gledet oss mer og mer over den vakre jenta vår som ble større og større og gav oss mer og mer gleder i hverdagen. Og hun var virkelig vært en «lifesaver». Så utrolig mye glede det har kommet fra henne, det er jeg sikker på at har gjort tiden utrolig mye lettere for oss. Det er lett at man som «mamma» eller som dame tar ting veldig inn på seg, og jeg tok meg selv flere ganger i å tenke og si til Magnus at han ikke kunne vite hvordan JEG hadde det, fordi HAN hadde jo tross alt ikke hatt dette livet inni seg. Men det er absolutt tøft for pappaene også, og det lærte jeg veldig etter dette skjedde for andre gang. Jeg måtte åpne øynene mine, og se Magnus. Se hvordan HAN hadde det, og faktisk klare å tenke at dette er like ille for han også. Og det var en aha opplevelse, virkelig. Men samtidig er jeg veldig glad for at vi gikk igjennom denne perioden. Vi klarte å fokusere mer på hverandre, og vi lærte utrolig mye om hverandre i en sårbar situasjon. Men det halvåret vi gikk igjennom der, unner jeg ingen – på noen måte

Plutselig var symtomene der igjen, og jeg var blitt gravid – igjen. Jeg hadde akkurat startet på skolen og var veldig spent på hvordan dette skulle gå. Denne gangen hadde vi en god følelse fra starten av, det hadde vi ikke hatt tidligere. Vi gledet oss stort, og håpet at NÅ, NÅ var det virkelig vår tur? Det MÅTTE det bare være? Men så, etter bare et par uke var det på’n igjen. Småblødningene startet, ultralyd og HCG-prøver viste at dette ikke var som det skulle og jeg ble nok en gang sendt til utskrapning (etter mye om og men, og noen hjemsendinger og masse tull). Etter opreasjonen kom legen inn å sa de misstenkte at hadde vært gravid med tvillinger og at den ene tvillingen hadde festet seg utenfor livmoren og at det dreide seg om svangerskaå utenfor livmoren. Dette var bare et par dager før vi skulle på jentetur til London, så det var ikke en gøy beskjed å få. Han sa jeg måtte komme opp tidlig den morgenen vi skulle dra til London for å ta blodprøver som skulle bli sendt med hastesvar. Jeg gikk hjemme å ventet i spenning på telefon, klokken gikk og det nærmet seg avreise. Dersom blodprøvene viste at HCG ikke hadde sunket kunne jeg ikke reise, så skal tru jeg var spent. Tilslutt kom skyssen til flyplassen og jeg måtte dra. Da vi var ti min unna torp ringte dem og sa blodprøvene så fine ut og at jeg kunne reise. PHU! Dette var 3. spontanabort, og skjedde i september 2011.

Den siste gangen taklet vi det begge veldig bra. Grunnen var nok både at vi hadde hatt perioden etter det skjedde 2. gang og blitt utrolig sterke sammen, og for det andre viste vi at etter tre ganger skulle vi nå utredes. Vi dro på kjærestetur til Gøteborg og uken etter var vi til utredning. Veien etter dette, har jeg fortalt dere om tidligere og den veien er jo den graviditeten jeg nå endelig har kommet så langt i.

Jeg vet ikke hvordan man avslutter et slikt innlegg, fordi man har mange tanker og følelser fortsatt som ikke man klarer å plassere. Men akkurat nå er vi overlykkelige over å ha en sprell levende, voksende baby i meg som skal komme i september og det er det vi prøver å fokusere på fremover nå. Innleggene fra den lukkede bloggen er nå lagt over her, og dere finner dem på høyre side under «gravid igjen». Jeg har sikkert glemt masse, og det er sikkert mye mer jeg kunne sagt – men det får bli slik i denne omgang :)

Ovitrelle sprøyter

Jeg går jo på Ovitrelle-sprøyter dette svangerskapet. Det er en del av behandlingen etter habituell abort (Tre spontanaborter etter hverandre). Jeg tar sprøyten to ganger i uken, mandag og torsdag. Først fikk jeg noen til å sette dem på meg, mens nå har jeg lært meg å gjøre det selv. De koster noen hundre kr i uken og jeg skal gå på dem minst en uke til helt til morkaken tar over jobben som «plommesekken» har nå.

Veldig rart å sette på seg selv, men det gjør det litt lettere, og det er faktisk ikke noe ille.

4. forsøk…

Den lille spiren lot seg vente på denne gangen… Hver gang jeg har blitt gravid tidligere (Både med Thea og de tre gangene jeg har mistet) har jeg blitt gravid på 1. eller 2. prøveperiode. Mensen kom i oktober… Igjen i november… Og igjen i desember. Nervøsiteten begynte å bygge seg opp, men jeg viste at tre mnd ikke er mye i forhold til de som prøver i mange år. Alikevell er vi inne i vårt «andre år som prøvere» – og det er tøff tilværelse, det er det ikke til å legge sjul på.

Forholdet vårt som mann og kone har virkelig fått prøvd seg det siste året – og vi hadde en «pause» fra prøvingen fra den 2. spontanaborten i februar 2011 og frem til august 2011 for å fokusere på hverandre igjen. Men nå har vi kommet sterke ut av dette og vi er utrustet og klare for å prøve en gang til.

… Og… Jeg er gravid!!

… igjen. Dette er faktisk mitt 5. svangerskap!Jeg er litt usikker på hvor langt jeg på vei – men jeg er etter mine beregninger er enten gravid 23. september (4+0 uker) eller så er det 25. september (3+5 uker). Jeg trur den siste stemmer. Testen ble tatt 11. januar for første gang. Streken var veldig svak, men jeg så den så vidt – det samme gjorde Veronika da jeg viste den til henne. Jeg klarte ikke helt tro det så tok en ny test morgenen eter, altså den 12. januar. Den ble litt mer tydelig, men fortsatt svak. Ringte sykehuset som sa at en strek er en strek. Men så tidlig i svangerskapet er det lite HCG i kroppen som gjør at testene kan vises såpass svakt. Jeg fikk beskjed da jeg var til kontroll i høst at jeg skulle teste tidlig for å kunne starte på sprøyter så fort som mulig. Derfor testet jeg nå, selvom det var noen dager før IKM (forventet mensen).

Jeg var hos min venninne Camilla samme dag og tok først sprøyte med Otrivelle, som er sprøytene jeg skal ta. Jeg skal ta disse to ganger i uken så lenge legen min mener det er nødvenig. Otrivelle er HCG-sprøyter, og HCG er jo det hormonet som oppstår når man blir gravid. I tillegg har jeg gått på albyl-e siden jeg mistet sist, dette er blodfortynnede tabletter.

Litt mer om HCG?
«Humant choriongonadotropin (hCG) er et hormon som normalt produseres først av celler som utgjør morkaken, og senere av morkaken under graviditeten. Dets primære funksjon er å støtte graviditet ved å oppmuntre til produksjon av progesteron. Dette støtter og fremmer den videre utviklingen av placenta tidlig i svangerskapet. HCG ser en rask økning tidlig i svangerskapet, men forsvinn tregt når morkaken kan produsere nok progesteron til å støtte graviditeten på egen hånd. Hormonet serverer også i hjelpe til med utviklingen av gonadene hos foster og produksjon av androgener av testiklene til en mannlig foster.

Nivåene av HCG kan først bli oppdaget om lag 11 dager etter befruktning, i en blodprøve. En til tre dager senere, kan HCG påvises med en urinprøve. Noen svært følsomme testene kan påvise HCG så tidlig som en uke etter eggløsning. Normal graviditetstester ikke er i stand til å oppdage HCG i blodet før etter minst 12 til 14 dager etter eggløsning.

En typisk graviditet bør ha nivåer av HCG doblet hver 48. til 72 timer opp til den åttende til 11. uke, da de begynner å stabilisere og holde seg konstant så lenge av svangerskapet. Dette skjer i ca 85% av graviditeter. Når HCG nivåer blir høy, vil de begynne å doble hver 96 timer.

Gravide kvinner, spesielt de som har opplevd fruktbarhet problemer, legger stor vekt på HCG nivåer. På grunn av store områder av det som kan være normalt, leger råder kvinner til å ikke ta dem for alvorlig. Noen kvinner har lav HCG nivåer og gå videre til å ha en sunn, normal baby.»

Veien videre…

Det har snart gått to uker siden forrige spontanabort, og vi har kommet oss noenlunde tilbake til hverdagen igjen. Tirsdag 27. september var jeg på Kvinneklinikken på sykehuset. Jeg traff en HELT FANTASTISK lege som var imøtekommende, hjelpsom og rett og slett helt utrolig.
Hun undersøkte meg, og alt så greit ut «inni der». Hun spurte litt om tanker og føleser og jeg fikk beskjed om hva som bruker å skje når man har hatt tre spontanaborter. Det var så godt og betryggende og vite at vi får hjelp til å finne ut av dette.
Om et par uker skal jeg ta blodprøver for å finne ut om det kan være en årsak til at alt dette har skjedd. I tillegg fikk jeg resept som heter albyl-e som er en blodfortynnede medisin som mange opplever som løsningen når man har mistet. Dette kan være med på å f. eks forhindre blodpropp i morkaken som sjer ved at man finner antistoffer i blodet som fører til dette – og som da kan være årsak til abort. Jeg fikk også beskjed om å komme tilbake med EN GANG jeg viste at jeg var gravid for å få progesterontilskudd i sprøyteform. Da ville hun også sykemelde meg med en gang – da stress og overbelasning også kan være med å trigge en spontanabort.
Idag har jeg tatt min første albyl-e tablett, og det blir veldig spennende å se hva som skjer fremover. 

Dette innlegget er overført fra min lukkede blogg jeg skrev i perioden da dette skjedde!

Utskraping… igjen!

Idag er det en uke siden mitt fjerde svangerskap ble avsluttet. 
Selvom det ikke er noen som leser denne bloggen, synes jeg det er godt å kunne bruke den til å skrive ned tanker og følelser.

Da jeg mistet 2. gangen ble det mye frem og tilbake. Jeg trudde ikke det ble slik denne gangen, men det ble det. Jeg startet med bitte bitte bitte små blødninger, så vidt man kunne se det. Jeg ringte sykehuset med en gang, siden jeg har fått beskjed om å gjøre dette. Dette var mandag 12. september. Jeg fikk beskjed om å komme opp med en gang. Veronika var med meg, siden Magnus var på kurs. De så fostersekken og slik, men siden det var så tidlig fikk jeg ny time om en uke. Jeg tok HCG-prøve.

Onsdag tok jeg ny HCG-prøve, og da jeg ringte for å få resultatet på kvelden fikk jeg sjokk. Prøven som skal fordoble seg på to dager hadde bare steget fra 3670, til 3765. Damen i telefonen ba meg komme opp, fastende – neste dag.
Jeg kom fastende, Veronika var med – Magnus var på kurs. Jeg var redd, jeg skalv og gledet meg bare til å bli ferdig. Jeg var lei, og i sjokk…
Vi ventet en stund før vi kom inn til ultralyd. Legen ville at overlegen skulle se, så da hun kom og kikket også både på ultrlayd og prøvene sa hun at… Siden det hadde økt LITT ville de ikke ta noen sjans på å gjøre noe den dagen. Derfor ble jeg sendt hjem igjen, og måtte ta ny HCG-prøve fredag. HVA? Vi vet jo at det er noe galt, når den ikke stiger mer. Oppgitt, og lei.
Fredagen kom, ny HCG-prøve som så klart viste lite stigning. Nå skulle jeg inn førstkommende tirsdag for utskraping. Jeg kom, legen tittet, overlegen tittet og snakket meget mye i legespråk. De snakket om svangerskap utenfor livmoren, osv osv. Jeg ble sendt til operasjon – nok en gang.
Forsøk på veneflon bommet hun, så måtte gjøre det på begge hender. AU! Jeg lå i mange timer å ventet, jeg sov, jeg ventet og jeg sov. Ingen informasjon, jeg viste ingenting. På ettermiddagen begynte jeg å bli dårlig siden jeg ikke hadde spist hele dagen. Magnus gikk å snakket med dem som jobbet der, og de fikk sjokk da jeg sa vi ikke hadde fått noe informasjon. Hun så jeg ikke var bra, og satt meg på intravenøsvæske med en gang. 
Plutselig kom de å hentet meg. Det var min tur. Utrolig hyggelige operasjonssykepleiere tok vare på meg, og snakket med meg. Jeg sovnet og var borte en god stund… En time ca var jeg borte denne gangen sa Magnus. Sa jeg våknet HYLGRÅT jeg. Reaksjonen hadde kommet, iallefall en reaksjon. Jeg gråt, og gråt og gråt. Den følelsen man sitter igjen etter å ha vært til utskraping er grusom. Man føler seg så tom. Magnus prøvde å roe meg ned, og maste på sykepleierne om vi kunne dra hjem. Jeg orket ikke mer sykehuset. Vi måtte vente… Legen ville snakke med meg før vi dro vistnok.
Tilslutt kom legen og han så litt bekymringsfull ut. Så fikk jeg vite at han hadde funnet noen rester inni der som han hadde fjernet. Men så fortsetter han å sier at han frykter jeg har vært gravid med tvillinger og at den ene hadde festet seg utenfor livmoren. Det gikk et stuck i meg.. HVA? Lite informasjon videre, men ble sendt hjem med en uggen følelse og beskjed om å ta HCG-prøve TIDLIG på torsdag siden vi skulle dra til London. Dersom det var svangerskap utenfor livmoren kunne jeg ikke dra, da dette er en livstruende tilstand. Denne gangen hadde jeg en del  magesmerter både før og etter utskrapingen, så jeg var veldig nervøs for at det faktisk var dette.
Tok HCG-prøve på torsdag og ventet spent på svaret. Kofferten sto klar, og plutselig ble jeg hentet. Jeg måtte bare dra… Flyet skulle gå. De skulle ringe meg når svarene hadde kommet. Da vi var ca 10 minutter unna torp ringer de meg. Prøvene var fine, og HCG-nivået hadde nå sunket. Det tilsa da at det ikke var noe mer inni der, og det ikke var graviditet utenfor livmor.
Jeg var ferdig… Nok en gang.
Men nå har det skjedd tre ganger, og vi får hjelp.
Idag skal jeg på sykehuset for å starte utredningen på alt dette. 
Vi har bygget opp et lager med kjærlighet til et barn som aldri kommet, og det er ufattelig tungt. Det er en del av oss som mangler.

Dette innlegget er overført fra min lukkede blogg jeg skrev i perioden da dette skjedde!

Hjemme igjen…

… fortsatt med «noe» i magen.

Jeg kom til sykehuset kl 09:00 i dag tidlig, fastende slik jeg gikk beskjed om. Etter en del venting og frem og tilbake så var det endelig min tur. De tok ultralyd, som viste det samme bildet som på mandag. Hun ville kalle på overlegen, noe hun gjorde – og hun kom å sjekket det samme.

Så plutselig… Kom de frem til at…

Siden jeg ikke har hatt noen stor blødning, og ikke hatt noe smerter. OG at HCG-nivået mitt har steget BITTELITT (alt for lite etter min mening) så ville de ikke gjøre noe enda. Jeg ble derfor sendt hjem igjen med beskjed om å ta ny HCG-prøve imorgen, også komme tilbake på tirsdag for utskraping.

På en måte er jeg jo glad de tar det såpass «alvorlig», slik at de ikke legger folk til utskraping dersom de ikke er 100 % sikker på at det ikke er noe som kan bli en baby der. På en annen måte viser HCG-prøvene mine såpass dårlige verdier at jeg vet jo at det er en spontanabort, man lærer nemlig seg selv og kroppen og kjenne etter man har gjort dette to ganger før.

Så nå sitter jeg her…

Fortsatt oppblåst, fortsatt store og ømme pupper, fortsatt svimmel og litt småkvalm innimellom… Og fortsatt «gravid». Så nå skal jeg liksom bare gå å kjenne på disse følelsene noen dager til før de kan ta alt ut av meg, og jeg kan begynne å «leve» igjen.

Jeg har fått sykemelding og beskjed om å ta det helt med ro.

Tjohei.

Dette innlegget er overført fra min lukkede blogg jeg skrev i perioden da dette skjedde!

Slutt… Igjen!!

HCG-prøven viste ikke fordobling slik den skulle, så da fikk vi konstantert spontanabort… For tredje gang – på under ett år. Det positve med dette er at nå får vi hjelp, og det blir undersøkelser for å finne ut hva som kan forutsake alt dette.
Imorgen kl 09:00 skal jeg på sykehuset til utskapring :(
Tom… Nok en gang!

Dette innlegget er overført fra min lukkede blogg jeg skrev i perioden da dette skjedde!

Oppdatering

Idag har jeg vært på to forskjellige ting. Først hos en naturterapaut som har hatt stor suksess med kvinner som har hatt spontanaborter. Etter det var jeg på sykehuset, siden jeg hadde begynt å spotte litt.
Siden jeg er såpass kort på vei er det vanskelig å se noe så tidlig. Men hun så at slimhinnen var fortykket noe som er tegn på graviditet. Hun så også en «gravidcyste» som skal hjelpe å holde forsteret der inne. Også så hun så klart fostersekken, som er tegn på at det noe der. Hun sa at sjansen for at det gjemmer seg en liten spire der inne er der, men at det var veldig tidlig å se noe enda. Jeg fikk ny time til ultralyd om en uke – altså neste mandag.
Hun tok også celleprøver mens hun var «der inne» også tok jeg HCG-prøve. Skal tilbake på onsdag å ta ny HCG-prøve for å se om det er økning.
Nervepirrende og spennende?
JA!

Dette innlegget er overført fra min lukkede blogg jeg skrev i perioden da dette skjedde!

På’n igjen med DETTE og?!

Går det virkelig ikke denne gangen heller? Igår merket jeg litt missfarget da jeg var på do. Og i dag hadde det økt på, det har blitt mørkere og mer. Foreløbig er det ikke mye, men det var det ikke sist da det startet heller. Går det virkelig ikke denne gangen heller?

Jeg er veldig i sjokk, og overrasket. Denne gangen hadde jeg veldig tro på at det skulle gå. Siden det er sykehuset som følger oss opp så har jeg fått time der i dag klokken 13:00.

Går det virkelig ikke denne gangen heller?

Da jeg mistet tidligere var jeg første gangen 4+5, og andre gangen begynte jeg å blø da jeg var 7+3, og ble konstantert spontanabort da jeg var nesten 10 uker på vei.

Idag er jeg 6+0 uker på vei…
Lengde: 4-8 mm

Embryoet er i begynnelsen av denne uken fire uker gammelt, og har en C-form med det store hodet i den ene enden og halen i den andre. Det ligner mer på en reke enn et menneske. Det er umulig å måle embryoet slik du kan måle barnet etter at det er født. Ikke har det bein og det ligger sammenkrøllet. Derfor brukes lengden fra issen til setet som lengdereferanse gjennom store deler av svangerskapet, og vi oppgir også denne på disse sidene (CRL som står for crown-rump-length).

Små sirkler dannes på siden av hodet – dette er øynene som formes! Ørene begynner også å formes nå. Celler som skal bli til lever, lunger, magesekk og bukspyttkjertel finner plasseringene sine, slik at de er klare til å utvikle organene. Levercellene begynner organdannelsen før de andre. De fleste organene er i ferd med å utvikles, og mot slutten av uken vokser det frem små knopper til armer og bein. Armene vil utvikles i et hurtigere tempo enn beina en stund fremover.

Hjertet fylles med blod denne uken. Frem til nå har det pumpet rundt væske, men nå er det ordentlig blod som går rundt i de små blodårene. Blodcellene dannes i veggen til plommesekken. Blodårene dannes i høyt tempo for å forsyne alle organene som utvikles med næring. Hjertepulsåren dannes også denne uken, og hjertet består av høyre og venstre hjertekammer. Pulsen er på 100 til 120 slag i minuttet. Nå pumpes blodet gjennom navlestrengen slik at embryoet kan kvitte seg med avfallsstoffer og motta næring fra mor. Dette er en rundgang som vil fortsette til barnet er født.

Dette innlegget er overført fra min lukkede blogg jeg skrev i perioden da dette skjedde!